77D60E57-97BA-4F89-9707-A608D646D74A

Ukens bøker: — Godt med noe nytt fra en av Norges fremste krimforfattere

Etter mange Konrad Sejer historier, var det virkelig på tide med et splitter nytt univers. Karin Fossums nye bok «Drepende drage angrende hund» er en av bøkene jeg har latt meg fascinere av denne uken.

ANMELDELSER: Denne uken er det en biografi, to romaner og to kriminalromaner som står på menyen. Kanskje du får en annen oppfatning etter å ha lest dem. Uansett, her er min mening om bøkene.

«Elvestaden» av Stine Langtangen (Bladkompaniet):

Klar til å sette deg inn i tidsmaskinen å reise tilbake til første halvdel av 1800-tallet. Med Stine Langtangen’s romanserie «Elvestaden» gjør du nettopp det.

Dette er ren magi mellom to permer. En pangstart på en romanserie full av dramatikk, kjærlighet og spenning. Stine Langtangen har levert en historisk perle av en roman, du sjelden har lest maken. 

I «Elvestaden» blir leserne kjent med tre kvinner, med hver deres vilje og skjebne. Spørsmålet er om de våger å følge drømmene sine.

Allerede fra første side fikk jeg følelse av at dette kom til å bli noe stort. Jo lengre en kom i boken, jo mer interessant og kompakt ble handlingen. Jeg kjente tårene trenge seg på flere ganger.

Det er ingen tvil om at forfatteren har gjort enormt mye forarbeid med å forme dette plottet, skape disse karakterene, sette seg inn i det 19. århundret og servere miljøbeskrivelser bedre enn noen andre.

Jeg tar av meg hatten og kan kort oppsummert si at Langtangen har levert startskuddet på en romanserie som kommer til å bli stor. Spørsmålet er om hun kommer til å skrive like mange bøker i denne serien som hun gjorde i sin forrige «Eikegården.

Jeg har bare et siste ønske til forfatteren, la denne serien vare lenge, for dette er virkelig en bragd. Jeg gleder meg allerede til neste bok.

«Drepende drage angrende hund» av Karin Fossum (Cappelen Damm):

Endelig noe nytt fra Karin Fossum, dette er 239 sider med ren kvalitet. I løpet av «Drepende drage angrende hund» blir vi kjent med en ny krimhelt, ønsk Faber hjertelig velkommen.

Fossum trollbinder leserne igjen. Hun serverer i «Drepende drage angrende hund» en velskreven og overbevisende start på ny serie. Jeg nøt hver en setning i boken. Det er noe med språket til Fossum som er på nippe til poesi. Det er rett og slett vakkert, samtidig som det er såpass vulgært at du sitter målløs igjen.

Selv om helten kommer seint inn i bilde og vi ikke blir helt kjent med Faber i denne boken, gleder jeg meg til flere bøker med han i hovedrollen. Han er ganske interessant og etter å ha slukt disse 239 sidene er jeg nysgjerrig på veien videre for Faber.

I denne boken virker det som om Karin Fossum også har tatt seg flere friheter. Hun serverer et plott med flere vendinger og høydepunkt enn i tidligere bøker. Før har jeg merket at handlingen har vært for konstruert, men i «Drepende drage angrende hund» spriker det mer i alle retninger. Det er noe som gjør historien mer frisk.

Det er alltid en tankevekker med Fossums bøker og hun tar leserne bokstaveligtalt på senga hver gang. Hun lar oss bli kjent med et personalia på både godt og vondt. I dette psykologiske dramaet er karakterbeskrivelsene forsterket og miljøskildringene mer komfortable. Jeg liker å rømme inn i Fossums univers, og gleder meg allerede til neste urovekkende og treffsikker bok fra Fossum.

Gi oss mer er du grei, klarer nesten ikke å vente til neste Faber bok.

«Den siste dagen» av John Grisham (Cappelen Damm):

Skuffende fra John Grisham. Med «Den siste dagen» klarer han ikke å fenge meg. Jeg har alltid likt hans rettsaksdrama, men kjente at jeg med denne boken er mett av Grisham. Vell, når sant skal sies var det mye bra med boken, men det har liksom gått i det samme helt siden hans debut.

Noe jeg uansett liker med John Grisham er det fascinerende språket, det er en så fantastisk flyt. Det er så sjarmerende, samtidig som han beskriver vold til den minste detalj. Bare språket i seg selv er nok til å ta for seg en Grisham krim. Men sett bort ifra språket, så er dette ganske kjedelige saker. Ikke en stor favoritt i bokhøsten med andre ord. Hadde det ikke vært for språket, så hadde den fått terningkast 3.

Men når sant skal sies gleder jeg meg allerede til neste bok ført med pen av Grisham. Måtte det være noe annet neste gang. For han viser gang på gang, men på lik linje med Lee Child klarer han ikke å skifte beite og da blir det ofte utvannet.

«Sommerland – Kom sol, kom regn» av Dorthe Erichsen (Bladkompaniet):

Dette er en feelgood roman i kjent retro-stil. «Sommerland» er starten på noe stort, og en sjarmerende tidsmaskin som tar leserne tilbake til 60-tallet.

Når du leser en Dorthe Erichsen roman ser du fort at kjennemerket hennes er å skape lettleste historier. Tidligere har Erichsen skrevet «Seterliv», en ganske gripende, dramatisk og alvorlig serie lagt til 1905.

«Sommerliv» som hun er aktuell med idag, er en uforglemmelig og livlige romanserien, som gir deg et sjarmerende avbrekk fra livet du lever. Leserne tas med til Tjørme på 60-tallet. Vi får servert kvikke dialoger på rekke og rad, samt romantikk full av floker.

Noe Erichsen er god til er å skape handling på en realistisk og forbilledlig måte. Da jeg leste første bok i serien hennes, følte jeg at jeg var tilstede i handlingen.

Dette er en av de beste romanseriene jeg har lest på lenge, en lesefest av de sjeldne. Jeg gleder meg allerede til å lese de neste bøkene i serien, og har virkelig tro på hennes nye univers.

«Kjaperud – En rockestjernes erindringer» av Kjell Asperud og Arvid Skancke-Knutsen (Skamløst forlag): 

Biografier er alltid like spennende. Du trenger ikke alltid å vite hvem personen er, for å lese en biografi. Denne boken er om rockestjernen Kjell «Kjaperud» Asperud, gutten fra Carl Berner. Han entret musikkbransjen som 15 åring på 60-tallet og senere levde rockestjernelivet i Frankrike med bandet Titanic.

Kjell Asperud og medforfatter Arvid Skancke-Knutsen skriver på en forbilledlig måte, og boken inneholder erindringer som både er humoristiske, alvorlige og overraskende. Jeg storkoste meg da jeg leste denne boken.

Fra før av kjente jeg ikke til denne artisten, og det er alltid spennende å stifte nye bekjentskap.

Et råd er å lytte til Kjaperuds musikk mens du leser boken, da får den en annen dimensjon. Boken er rik på bilder og laget i LP-stil, som gjør den ekstra original. Jeg er ganske fascinert over livet til Kjaperud og det vil også du bli etter å ha lest denne boken.

I artistens erindringer serveres gossippe detaljer på rekke oh rad, noe som både sjokkerer og imponerer. Dette er en biografi som virkelig bør leses. Den anbefales til deg som liker musikk og biografisk litteratur.